Blogglistenhits

For en tid tilbake fikk jeg denne meldingen på min facebook-side:

Hei! Jeg vil sende deg noen ord, som takk for god inspirasjon og for at du er et sunt og flott forbilde for både unge jenter og voksne kvinner. Jeg har fulgt deg på Instagram etter å lest om deg i boken til Helene Sandvig. Da var jeg akkurat blitt gravid med mitt 4. barn, og det viste seg at vi da var omtrent like gravid og hadde termin samtidig. Det var veldig inspirerende å følge deg og dine enkle, men effektive øvelser med kul på magen. Det finnes mange treningsblogger, og veldig mange med fokus på å trene for å få tilbake kroppen, som om man har mistet noe. Jeg synes det er så fint å se at du har fokuset på det man får. En kropp som har vært sterk og frisk nok til å bære og føde et barn. At det nå er babybilder som gjerne dominerer Instagramkontoen din synes jeg er så flott, for det sier noe om at alt har sin tid. Jeg har fire friske gutter og trenger en sterk kropp for å henge med i svingene. Jeg trener litt hver dag, en tur med hund og barnevogn, noen øvelser på stuegulvet og en løpetur når jeg har anledningen til det. Jeg har sterke armer og kan løfte mine barn når de trenger det, og en litt myk mage!!Og endelig begynner jeg å tro på at det er bra nok. Mye takket være inspirasjon fra deg! Nyt tiden videre med dine skjønne barn

Min myke mammamage er helt fin

Min myke mammamage er helt fin

Og der fikk vi fart på tårekanalene! Jeg blir så rørt at også flere nå har tatt seg tid til å skrive til meg og at de ser meg, ikke bare som trener, men som mamma og person. Det er ganske fantastisk.

Det beste i livet  

Det beste i livet  

Meldingene får meg også til å tenke på hvor lite som skal til for å inspirere noen. Tenk at min aksept for min myke mammamage har hjulpet andre til å akseptere sin egen. Det synes jeg er herlig, men får meg også til å tenke på hvor lett det kan gå andre veien. Min største frykt i livet er at noe skal skje barna mine og at de ikke skal føle seg bra nok som de fantastiske personene de er. Jeg vil at de skal gå gjennom livet med god selvtillit og ikke kaste bort verdifull tid på å mislike egen kropp og utseende.

Trøtt men glad mamma

Trøtt men glad mamma

Det er så mange krefter der ute som stadig forteller oss at vi ikke er trente nok, tynne nok, rippa nok og perfekt nok. At DU ikke er nok. Jeg vil at de skal miste sin kraft, og at vi starter dagen med å sette pris på det trøtte morgentryne som titter tilbake. Kan jeg som ikke har sovet på over 5 mnd gjøre det kan også du!

Jeg kan med hånden på hjertet si at jeg endelig er fornøyd med meg selv. Vorter og alt (selv om vorter kanskje er noe av det jeg aldri har hatt) Jeg har cellulitter på rumpa, men jeg kan løfte tresifret vekt med den. Jeg har myk mammamage men kan stå i planke til krampa tar meg. Jeg har rynker i ansiktet, men det er mest fordi jeg har så mye å smile av. Jeg er nok.

Det er så mange små ting vi kan utsette på oss selv til enhver tid og jeg tenker på hvor mye tid jeg har kaster bort på negativitet. Jeg har vært slem mot meg selv.

image.jpg

Min historie begynner for 27 år siden. Jeg gikk i sjette klasse på Døli skole, drev med friidrett, hadde gode venninner og brydde meg lite om hvordan jeg så ut. Jeg var litt høyere og hadde litt mer valpefett enn de populære jentene som spilte håndball og ville bli flyvertinner. Jeg var redd ballen, jeg. Det var bare en liten bemerkning i gymgarderoben - 'du er ikke tjukk, bare litt stor'. Inntil det øyeblikket hadde det ikke streifet meg engang at jeg burde være opptatt av kroppens utseende. Var jeg stor? Jeg ville jo ikke være større enn andre. Den kvelden satt jeg hjemme i sofaen og krøket meg fremover slik at jeg kunne telle bilringene mine. Tre var det. Tre for mye.

Jeg begynte med å spise litt mindre. Løpe litt mer. Hver dag løp jeg. Jeg tok på ankelvektene på 0,5 kg hver og tenkte at jo tyngre jeg er jo mer forbrenner jeg. Jeg tenkte ikke på de stakkars knærne mine! Hadde jeg enda hatt vektene rundt håndleddene hadde jeg i hvertfall fått trent armene. Hver dag etter skolen gikk jeg på en til to aerobic-timer, løp en mil etter middag og tok tusen situps før jeg la meg. På kveldene tok jeg bilring-testen og ble overlykkelig den dagen jeg plutselig bare hadde to, og så en og til slutt ingen.

Jeg husker ikke hvor jeg hadde lest det, men jeg begynte å rulle mage og lår inn med plastfoilie før løpeturene. Da skulle fettet renne av meg, trodde jeg, men det eneste som rant var svetten som hadde samlet seg opp på turen. Jeg husker så godt sqishe-lyden det lagde for hvert løpe-steg. Sqish, squish, squish-squish. Lyden av fettet mitt som skulle dø. Herregud...

På rommet mitt tapetserte jeg veggene med utklipp fra motemagasiner som VOGUE og ELLE. Favorittene var Linda Evangelista og Kate Moss. Hovedinspirasjonen min var en Calvin Klein-annonsen som viste en toppløs, super-tynn Kate i slitte olabukser ved siden av Marky Mark. Lykken var å se ut som henne. Jeg er så glad for at jeg ikke hadde instagram eller facebook på denne tiden!

I flere år hatet jeg alt ved meg selv. Jeg var stygg, tjukk, uinteressant og ekkel. Det kunne gått galt men jeg hadde heldigvis mennesker rundt meg som så meg, og en fantastisk mamma som gjorde alt hun kunne for å endre fokuset mitt. Sterke, flotte og snille mammaen min.

Du tenker kanskje at fordi jeg er fornøyd med kroppen min nå så lar jeg kroppen fare? At jeg umulig kan være en bra motivator og PT om jeg ikke kan være min egen reklameplakat? Slike tanker har nemlig streifet meg før. Det var en tid der jeg tenkte jeg ikke trente nok, spiste sunt nok eller hadde fin nok kropp til å kunne uttale meg om trening. Som om jeg ikke kunne lære deg å ta fine markløft og pene swings med mindre jeg hadde guns, rock hard abs og markerte lår.

Trening kommer alltid til å være en del av min livsstil, og jeg gleder meg til å lære nye ferdigheter, lære bort ferdigheter, bli litt sterkere og inspirere andre jenter til å ønske å bli sterke. Jeg vil ha en atletisk kropp men den trenger ikke være perfekt. Jeg vil ha en sterk rygg og en solid kjerne slik at jeg kan leke meg med tunge vekter, men jeg trenger ikke ha 14% kroppsfett. Jeg respekter kroppen min og behandler den deretter ved å trene som jeg liker (ikke som jeg føler at jeg burde) og spise den maten jeg ønsker (uten vekt og mål). Slik tror jeg at min lykke også har lengre holdbarhet.

Sterk og glad, men langt i fra perfekt

Sterk og glad, men langt i fra perfekt

Hva var det verste som kunne skje om du begynte å bli glad i deg selv? #heiadeg #heiameg

Comment